Oslo fra middelalder til mangfold

Oslo vokste fram som by omkring år 1000, og noe av det første du møter i utstillingen er en modell som viser byen rundt år 1300. Da var middelalderbyen på sitt største med 2000–3000 innbyggere. Byen hadde tett kontakt med Europa gjennom tyske handelsmenn og franske og engelske prester, munker og nonner som slo seg ned i byen.

Middelalderens Oslo lå på nedsiden av Ekebergåsen. Helt tilbake til 1860-tallet har arkeologene gravd i dette området, og resultatet er flere hundre tusen funn som forteller om hus og mennesker, byliv og dagligliv, hverdag og fest. Et lite utvalg av disse gjenstandene vises i utstillingen sammen med tegninger, film og tekster som gir innblikk i middelaldersamfunnet.

Det gamle Oslo brant en rekke ganger, men ble raskt bygget opp igjen. I 1624 rammet en ny stor brann byen. Det brant i flere dager, og nærmest hele byen ble lagt i aske. Denne gangen nektet kongen byborgerne å bygge byen opp igjen. De ble rett og slett tvangsflyttet av kongen, som besluttet at byen skulle flyttes og gjenoppbygges bak Akershus festning. Kongen het Christian 4, og den nye byen ble oppkalt etter han: Christiania. Dette navnet kom byen til å ha i 300 år.

Christiania var i flere hundre år en provinsby i det dansk-norske riket. København var hovedstaden, men Christiania ble raskt landets administrative og økonomiske sentrum. Den nederlandske maleren Jakob Coning malte i 1699 byen på oppdrag av kong Christian 5. Maleriet, som er relativt etterrettelig, viser en lav murby med domkirken som den høyeste bygningen. Fram til rundt 1700 var byen omkranset av en festningsvoll og vollgrav, som vi også ser på maleriet.

På denne tiden bodde det rundt 9000 personer i byen. De fleste levde av håndverk og handel, eller hadde administrative stillinger i kongens tjeneste. Byen var i disse årene preget av nær kontakt med Holland og England, og hadde trelast som sitt viktigste næringsgrunnlag. Flere trelasthandlere gjorde gode penger på tømmerhandelen, og det oppsto et eget sosialt nettverk av velstående handelsfamilier – handelspatrisiatet. Ekteparet Mathia og Bernt Anker var byens rikeste på slutten av 1700-tallet. Frogner hovedgård – hvor museet nå holder til – var deres lystgård og sommerbolig, viden kjent for sine overdådige selskaper. De fleste som tilhørte byens overklasse fikk malt sitt portrett, og under vignetten «Fjes før Facebook» blir vi bedre kjent med kvinner og menn fra dette miljøet. Byens fattige bodde i forsteder utenfor bygrensen, blant annet Grønland, Vaterland, Vika og Hammersborg.  

I 1814 ble Christiania hovedstad med en voldsom byggevirksomhet, og noen tiår senere kom industrien langs Akerselva og andre steder i byen. Oslo ble i løpet av 1800-tallet en betydelig industriby med rykende fabrikkpiper i store deler av det østlige sentrum. Befolkningen ble mangedoblet, fra ca. 11 500 rundt år 1800 til 220 000 i 1900, og byens grenser ble utvidet flere ganger.

Christiania var en innflytterby. Her møttes bygdefolk og innflyttere fra andre norske byer, svenske arbeidsinnvandrere og jødiske flyktninger fra Baltikum. Nye bystrøk som Grünerløkka, Frogner, Majorstuen og St. Hanshaugen kom til. Akerselva ble nå en symbolsk grense mellom øst og vest i byen, ikke bare geografisk, men også sosialt og kulturelt. Østkanten ble arbeiderklassens by, mens borgerskapet dominerte vestkanten.

1800-tallet var også den moderne storbyens fødsel: Christiania fikk nye offentlige rom som museer, gallerier, teatre, kafeer, offentlige parker, konsertsaler og «forretningspalasser», men også nye skoler og sykehus. Hestetrukne sporvogner fraktet folk rundt i byen, fra slutten av århundret ble sporvognene elektrifisert – derav navnet «(elek)trikken». På denne tiden ble også skogsområdene rundt byen, «marka», og fjorden tatt i bruk til fritidsaktiviteter.

På 1920-tallet begynte både politikere og fagfolk å stille spørsmålstegn ved 1800-tallets byutvikling, som viste seg å ha flere negative konsekvenser. Boligene var for små, for få og det var bygget for tett. Resultatet var trangboddhet og sykdomsfremkallende forhold. Samtidig endret kravene til en god bolig seg. Kommunen tok en rekke grep for å bedre forholdene, og flere offentlige boligprosjekter ble satt i gang. «Boliginspektriser» ble ansatt for å dokumentere tilstandene, og fant overbefolkede leiligheter og barn som lekte blant utedoer, rotter og søppelspann. Flere tiltak ble igangsatt for å bedre forholdene og redusere de sosiale forskjellene, blant annet spedbarnskontroll, skolelege, skolebad og skolebespisning. Oslo fikk et eget skolemåltid oppkalt etter seg: Oslofrokosten. Her fikk elevene kald melk, grovt brød, knekkebrød, gul og brun ost, gulrot eller kålrot og litt frukt.

Rundt 1930 slo funksjonalismen gjennom i arkitekturen: alle bygg skulle ha tilgang på lys, luft og sol. «Pynten» på fasadene og kvartalene skulle bort. Dette var tiden for frittliggende blokker, geometriske former, rasjonalitet og modernitet. Oslo – som var byens nye navn fra 1925 – ble funkisbyen i Norge med moderne bygg, lysreklamer, kinoer og mondent byliv. Her var nye restauranter, internasjonale jazzorkestre, konditorier og internasjonale «cocktails». I 1940 ble idyllen brutt av fem mørke år med okkupasjon. Det norske demokratiet ble forvandlet til et diktatur under nazistisk herredømme.  

Tiden etter andre verdenskrig var preget av optimisme og samhold på tvers av klasser og bydelsgrenser, skapt av krigen. Bolignøden var fortsatt en stor utfordring, og ble ikke bedre av at mange kom flyttende til Oslo fra andre steder i landet, som i større grad var preget av krigsherjingene. For å avhjelpe bolignøden satte kommunen på slutten av 1940-tallet i gang en storstilt byutvikling utenfor den gamle bykjernen, blant annet rundt Østensjøvannet og i Groruddalen. Tidligere jordbruksarealer ble forvandlet til blokker og bydelssentre tett på naturen. Byen flyttet på landet.

Byveksten var muliggjort av sammenslåingen av Oslo og den tidligere nabokommunen Aker i 1948. Dette mangedoblet byens byggegrunn. Satellittbyer på utsiden av bykjernen, såkalte drabantbyer, bundet sammen med effektive kommunikasjoner (buss og t-bane), ble løsningen på boligproblemet. I 1951 kunne de første beboerne flytte inn på Lambertseter, i en leilighet med eget bad og wc, moderne kjøkken og balkong. Mange beboere mente det var som å komme til paradis, sammenliknet med standarden på leiligheten de kom fra. Parallelt med utbyggingen av de nye byområdene ønsket en del politikere og arkitekter å rive gammel sentrumsbebyggelse og erstatte den med ny og «fremtidsrettet» arkitektur. Blant annet ble den gamle trehusbebyggelsen på Enerhaugen og det vakre rekkehuskvartalet «Det engelske kvarter» ved Sollie plass revet omkring 1960.  

På slutten av 1960-tallet kom de første nye «gjestearbeiderne» til Oslo og Norge fra Pakistan, India, Marokko, Tyrkia og flere andre land. Etter hvert kom familiene etter, og fra 1970-tallet og framover ble Oslo en mer og mer mangfoldig og internasjonal by. De nye innvandrerne bidro til å fornye bylivet, blant annet gjennom nye restauranter og butikker med mat fra hjemlandet.

1970-tallet var også drabantbykritikkens tiår. Flere rapporter slo fast at drabantbyene var mislykket byutvikling og bidro til fremmedgjøring og mistrivsel. Arkitekter og forskere mente nå at forbildene for byutviklingen fantes i de gamle bystrøkene, preget av nærhet, kombinasjoner av boliger og forretninger og en «menneskelig målestokk». Rivningsplanene som lå over flere av de gamle bystrøkene, blant annet Grünerløkka, ble avløst av bevaringsplaner og planer om rehabilitering av den gamle bebyggelsen gjennom mer forsiktig (by)fornyelse.

Oslo har alltid vært stedet for protest og motkultur. Dette ble ikke minst tydelig på 1970-tallet da kvinne- og homokamp, natur- og miljøvern og urfolks rettigheter ble satt på dagsorden. I utstillingen møter du noen personer som på ulikt vist har stått i disse kampene.

De siste årene har Oslo vært gjennom omfattende endringsprosesser. Byen har blitt åpnet mot fjorden, og flere nye bystrøk har kommet til, både her og på tidligere industriområder. Oslo er også blitt en kulturby med nye monumentalbygg, blant annet Operaen, Nasjonalmuseet og Munchmuseet. Hvordan tror du byen vil endre seg framover? Og hvordan kan man gjøre Oslo til en god by å leve i for alle?